Nye tider

 Nå er det på tide å blogge litt om interiør igjen! Her har søte pynteting måtte vike plass for litt mer robuste og røffe saker.  Den nye lampen over salongbordet har nettopp kommet i hus! Det var en fristelse jeg fant på jobb.  Og når jeg lager utstillinger av masse flotte varer, er det ikke til å unngå at en får lyst å gjøre noen forandringer hjemme også.

Jeg synes lampen er kjempekul, har skikkelig sansen for å dra litt industri inn for å skape et mer spennende interiør. Ikke alle har forståelse for mine valg. Det er jo et stort skritt å byttet ut den hvite prismekronen med en TØNNE...! Ja, for resten av huset må jo følge i samme stil. Det er jo forståelig!

 Denne lekkerbiten er jeg også kjempefornøyd med. Sortlakkert og med stoffledning. Ah!
Nå står den og lyser opp i lesekroken vår. Stabel på stabel med interiørbøker og blader. Og så en ny bok til husbonden. "Enkel muring og støping". (Ønsker meg ny peis...)

For noen dager siden fungerte den lille lampen som almennbelysning i stua. Den stod høyt oppe på et skap. Den hvite veggen reflekterte lyset og skapte en fin effekt.
Nå har fruen hatt fri i to dager og vært uhyre effektiv... Har vært flittig med tilhenger, verktøy og visakort. Så nå er ikke stuen til å kjenne igjen...!
Det får det blogges om en annen dag. See you!

Reisebrev

 Må se å bli ferdig med dette reisebrevet mitt, så jeg får blogget om andre ting.
Her er et bilde fra Rio de Janeiro. Vi hadde noen dager her både på ned- og hjemturen. Har jo hørt at Copa Cabana skal være blandt de flotteste strendene i verden. Og godt var det jo å dra fra snøstorm hjemme og komme til 37 grader pluss og bade i lunka sjø. Men Rio var for tøff og skummel for meg. Dette var ikke min by. Bildet er tatt fra Sukkertoppen, Kristusfiguren skimtes på en fjelltopp til høyre. Den lengste stranden til venstre er Copa Cabana. Den var nesten folketom i desember. Men det var fellesferie der i januar, og tusenvis av mennesker der da.

 Julen vår ble noe annerledes dette året. Men pepperkaker fikk vi laget! Jeg hadde med både pepperkakedeig og -former i bagasjen. Småjentene hadde de aldri sett slikt før!
De ble bakt på pizzabrett på gasskomfyren, og spist ute i 40 graders varme. Julestemning? -Nubb.
Jeg hadde med 4 cd-er med julemusikk og vi satt i hagen og spillte og sang til langt på natt. Hos naboen var det fest og høy salsa-musikk. Hos oss var  det Julekveldsvise som slo best an. Alf Prøysen lå jo på hitlistene da familien flyttet til Argentina for 40 år siden...

 Julaften: Etter å ha dusjet i hageslangen som hang under druene, er jeg her på vaskerommet for å stelle meg. Vi dro på katolsk messe på julaften. Ute var det rekordvarme og inne i kirken var jeg nær ved å svime av. Men det var en fasinerende opplevele. Flott og fengende musikk, klapping og gitarspill og folk som sang av full hals. Herlig! Flere hunder labbet rundt i kirken, der var det rom for alle.

 Vi spurte tidlig om hvordan vi skulle feire julaften. "Vi spiser mat om kvelden", var svaret. Vi kjente at både ordet mat og kveld var litt diffust. Så vi ventet i spenning. Vi dekket så fint bord vi kunne ute på gårdsplassen. Tørkerullen ble brettet til fine snipper for anledningen. Her var ikke små mye stæsj som vi er vant med! Faktisk var det overholdet ingenting stæsj!!!
I 22.30-tiden kom en moped  kjørende med et stort, grillet griselår. Det smakte fortreffelig! Ved midnatt ønsket vi hverandre Feliz Navidad og sendte opp raketter. Etterpå gikk vi inn for å se hva Papa Noel, nissen, hadde levert til ungene.

 Det var vanlig å bestille take-away mat. Det var like billig som å lage den selv. Også langs veien satt folk og solgte brød og kaker. Det var jobben deres. Jeg ble mer fasinert av kjøretøyet enn kakene.

 Det var innlagt vann som vi kunne vaske opp med. Ellers kom denne lastebilen flere ganger i uken for å selge drikkevann og soda. Veldig grei ordning.

Jeg er nok i overkant glad i snekring. Derfor tok jeg dette bilde av bygg-shoppen!
Det var siste innlegg om Argentina-eventyret vårt. Flotte minner har vi med. Og mang en tankevekker har turen gitt oss. Vi er mye rikere enn dem og omgir oss med masse flotte ting. Men er vi mer lykkelige...?
Jeg har aldri følt meg mer velkommen og mer tilstede enn under julemiddagen i Argentina. Ute på en pinnestol,  med en take-away gris og en bit tørkerull.

Argentina, del 1

 Jeg var svært spent før avreisen til Argentina. Et land på andre siden av jorden, totalt ukjent for meg.  Men første dag ble jeg hodestups forelsket i dette landet! Det var overveldende inntrykk fra morgen til kveld. Sterke farger, mye varme, livlige mennensker, frodig landskap, mange nye lyder og et flott nytt språk.

 Vi ble satt mange år tilbake i tid. Handel foregikk over disk, alt ble kjøpt i løs vekt. Fra frukt, ost, kattekjeks, krydder og til tobakk og medisin. Trekasser, vekt, kasseapparat og møbler hadde passet fint på en norsk auksjon. Det meste var svært gammeldags.

 Gatene var av grus, og standarden svært variert! Bilparken var ikke til å tro. De fleste kjørte rundt i veteranbiler. Noen manglet både vindu, grill og panser. Det spillte visst ingen rolle. Hvert hus hadde 3-4 store hunder, både for kos og beskyttelse. I tillegg gikk det løse hunder over alt. Og da mener jeg over ALT, inni butikker, på sykehuset, i kirken...

 Vi hadde 3 bikkjer i huset hvor vi bodde. I tillegg kom nabobikkjer og slo følge når vi gikk turer. Vi lærte litt om hundepsykologi, om det å være en leder. Du måtte ikke vise noen form for frykt enten det var store schæfere, boksere eller dobbermann som kom etter deg på tur.
Dette var svært interessant og jeg elsket å gå gur med hundeflokken.

 Bybildet var fasinerende. Sterke farger på de bitte små butikkene. Biler som putret seg avgårde på humpete veier. Mopeder med hele familien på samme sete. Løshunder som satt og betraktet livet mens de stadig klødde bort lopper og lus.
Vi ble kjendiser over natten. Her var ikke vanlig å få besøk av turister. Ryktet spredde seg raskt. De ropte stadig Olà Noruega! etter oss. Og flere kom for å "slå av en prat". Noe som i høyeste grad var  en enveis samtale... Det brydde det seg ikke om. De kysset oss på kinnet og skravlet i vei.

Vi besøkte mange byer, nær og fjern. Vi ville oppleve mest mulig. Men aller best likte jeg hverdagen i dette varme landet. Sykle til butikken og stotre frem det jeg skulle handle. Hilse på skjønne mennesker. Sitte under et tak av druer og lese eller hekle før en skulle inn og sove siesta. Og de mange måltidene på pinnestoler rundt langbordet. Der gikk praten livlig.
De levde under svært enkle kår. Men jeg savnet overhodet ingen ting! Tver imot, jeg gråt mang en tåre da vi skulle dra hjem. Opplevelsene har fått en stor, stor plass i mitt hjerte!!!!