Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Dit dro vi på tur!
Målet var å se hvor husbonden sine oldeforeldre kom fra. Vi har reisekisten som oldefaren laget her i 1860, og som oldemoren tok med seg når hun ble enke og ikke kunne bo her lenger. Stedet ligger i enden av et langt vann. En 50 minutters padletur. Og her slo vi leir!
Villmarkslivet må læres. Og et par detaljer må jeg huske på til neste gang: Ikke sett deg i en maurtue når du skal drikke kaffi. (#%¤#...som de krypa svir om du får mange nok innenfor t-skjorta!!!). Og ikke spikk med kniven mot deg (ta i så fall strips med i lommen, ikke la dem ligge i teltet...)
Ellers var det en fantastisk tur. Og Jølle er verdens skjønneste hund som tar alle utfordringer med iver og godt humør! Sove i telt likte han kjempegodt!
Jølle er av rasen Weaten terrier, opprinnelig en
gårdshund. Og nå forstår jeg hvorfor.
Jakthunder finner frem til fangsten og sitter der til sjefen kommer. Jølle finner gamle gårdsdeler og sitter og venter på meg! Det er gutten sin, det!
Utedoen er ikke helt i vater. Den har nok ikke hatt besøk på mange ti-år. Og kan tro jeg har lyst å plukke med meg den døra.... Den er dus grå-grønn. Nydelige hengsler. En gammel, velbrukt krok. Flasset maling... Sukk...!
Men det ville jo være å stjele... Så den står der enda.
Nok et fristende bytte: Tenk denne døren som julepynt!?! Men også den ligger igjen... Samvittigheten gjorde at det ble liten fangst, dessverre.
Fangst ble det heller ikke når vi trålte på kryss og tvers med fiskestanga. Men mat og kaffi ble laget på bålet. Og vi dro hjem en utrolig opplevelse rikere! (Samt kanoen full av stein, røtter, drivved og blåbær!!!)
